Grini Fangeleir

Side 1: Grini Fangeleir
Side 2: Grini etter krigen
Side 3: Bilder og historie fra Grini

📍 Plassering og bakgrunn

Grini fangeleir lå på Ila i Bærum kommune i Akershus fylke. Området var opprinnelig planlagt som et nytt kvinnefengsel for norske myndigheter mot slutten av 1930-årene. Da Tyskland okkuperte Norge i april 1940, var byggearbeidet nesten ferdig. De tyske styrkene tok raskt over anlegget og gjorde det om til en interneringsleir for norske soldater og offiserer som var tatt til fange under felttoget i Sør-Norge.
Foto header: Royal Norwegian Information Service, Washington, D.C., Public domain,

Del dine bilder fra Bærum kommune
Vi oppfordrer både fastboende og besøkende til å dele bilder fra hverdagen og turer på Facebook-gruppen Bærum.huskerdu.no La flere oppdage alt Bærum kommune i Akershus fylke har å by på.

⚙️ Etablering under okkupasjonen

Etter den tyske invasjonen av Norge våren 1940 tok okkupasjonsmakten raskt kontroll over det nye kvinnefengselet som var under bygging på Ila i Bærum. Anlegget var planlagt av norske myndigheter før krigen, men tyskerne tok det i bruk som militær interneringsleir. Allerede 24. april 1940 ble de første fangene plassert her, og leiren fikk navnet Polizeihäftlingslager Grini.

📦 Utbygging og utvidelse av leiren

Etter noen måneder ble fangesammensetningen endret, og fra sommeren 1941 ble Grini omgjort til en sivil fangeleir underlagt det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo). De første fangene ble overført fra Åneby-leiren nord for Oslo. Leiren vokste raskt, med nye brakker, vakttårn og piggtrådgjerder, og utviklet seg snart til den største fangeleiren i Norge under hele okkupasjonen.

Mot slutten av krigen rommet Grini flere tusen fanger av begge kjønn. Området hadde da blitt et omfattende kompleks med appellplasser, arbeidshaller, gårdsdrift og luftegårder. Leiren var i drift helt til frigjøringen 8. mai 1945 – samme dag som resten av landet igjen fikk sin frihet.

👥 Fanger og bakgrunn

I løpet av okkupasjonsårene satt nær 20 000 mennesker fengslet på Grini. Fangene kom fra hele landet og representerte alle deler av samfunnet. Mange var aktive i motstandsbevegelsen, mens andre ble arrestert for å ha spredt illegale aviser, hjulpet flyktninger eller vist åpen motstand mot okkupasjonsmakten. Noen ble også tatt som represalier, uten at de selv hadde gjort noe galt.

Gruppen av innsatte var sammensatt. Blant fangene fantes lærere som nektet å undervise etter tysk læreplan, studenter fra Universitetet i Oslo, prester som protesterte mot nazifisering, samt forfattere, kunstnere og arbeidere. Rundt 2 000 kvinner ble også fengslet her, og mange av dem ble senere sendt videre til kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland.

🌟 Kjente fanger og samhold

Grini ble et samlingssted for mange kjente nordmenn som senere fikk viktige roller i gjenreisningen av landet. Blant de mest kjente var Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Johan Borgen, Arnulf Øverland og Didrik Arup Seip. Sammen med tusenvis av andre delte de de samme prøvelsene – appeller, sult og hardt arbeid – men også et sterkt samhold som hjalp mange gjennom fangenskapet.

🏚️ Leirens oppbygging

Da tyskerne tok over anlegget på Ila, bestod området bare av den store murbygningen som var planlagt som kvinnefengsel. Denne bygningen ble kjernen i fangeleiren og rommet både kontorer, isolatceller og kvinneavdeling. Etter hvert som antallet fanger økte, ble det nødvendig å utvide. I 1942 startet tyskerne en omfattende utbygging med trebrakker, vakttårn og elektriske gjerder.

Mot slutten av krigen bestod Grini av over tretti brakker, to appellplasser, verksteder, kjøkken, sykeavdeling og egne bygninger for vask og matlaging. De fleste brakkene var reist i hast og dårlig isolert, med køyesenger stablet i tre og fire høyder. Hver brakke var beregnet for rundt 150 personer, men da leiren var overfylt kunne mer enn 400 fanger presses inn på samme rom.

Digital rekonstruksjon av Grini 🎥
Filmen viser en digital gjenskaping av Grini fangeleir slik området så ut under andre verdenskrig. Gjennom 3D-modellering kan man se leirens bygninger, brakker, vakttårn og appellplasser slik de lå i terrenget ved Ila i Bærum. Videoen er produsert av MiA – Museene i Akershus, og gir et realistisk innblikk i omfanget av Norges største fangeleir.
Foto: MiA – Museene i Akershus, 2021

🔭 Overvåkning og organisering

For å kontrollere fangene ble hele området delt inn med gjerder og porter, og vakttårnene hadde utsikt over både appellplassen og arbeidsområdene. Leiren var delt i flere soner – blant annet en kvinneavdeling, et isolatområde og egne rom for tyske vakter og administrasjon. Til tross for det militære preget klarte fangene å organisere et visst fellesskap og orden, med egne brakkesjefer og tillitsmenn som formidlet beskjeder mellom fangene og tyskerne.

🕰️ Hverdagen på Grini

Hverdagen på Grini var preget av faste rutiner, streng disiplin og stadig usikkerhet. Dagen begynte tidlig med oppstilling på appellplassen, der fangene sto i lange rekker mens vaktene talte dem. Appellen kunne vare lenge, særlig i dårlig vær, og den minste uorden kunne føre til straff for hele gruppen. Etter appellen ble fangene sendt til dagens arbeid eller tilbake til brakkene dersom de ikke hadde oppgaver ute.

Forholdene i leiren var enkle og ofte harde. Brakkene var overfylte, og mange sov på køyer stablet i flere høyder. Luften var fuktig og dårlig, og hygieneforholdene begrenset. Maten bestod hovedsakelig av tynn suppe, litt brød og kaffeerstatning. Mot slutten av krigen ble rasjonene så små at mange led av sult og mangelsykdommer.

🧰 Arbeid og overlevelse

Arbeidet var tungt og varierte mellom oppgaver inne i leiren og utekommandoer i nærområdene. Noen jobbet med jordbruk, gartneri og vedlikehold på de nærliggende gårdene, mens andre drev med veiarbeid, reparasjoner eller transport. De som arbeidet ute hadde større frihet og kunne noen ganger skaffe ekstra mat fra lokale bønder eller venner som risikerte mye for å hjelpe.

Til tross for den harde hverdagen oppstod et sterkt samhold mellom fangene. De delte mat, hjalp hverandre med å skrive brev og holdt motet oppe med foredrag, sanger og små teaterstykker i brakkene når vaktene ikke så det. Disse øyeblikkene av fellesskap ble et viktig pusterom i en ellers brutal og uforutsigbar hverdag.

🚺 Kvinneavdelingen

Kvinneavdelingen lå i den vestlige delen av den store murbygningen på Grini, adskilt fra resten av leiren med et høyt plankegjerde. Her ble de kvinnelige fangene holdt isolert fra mennene, under strengere regler og tettere kontroll. De første 24 kvinnene kom fra Møllergata 19 i Oslo, og utgjorde en liten gruppe i starten. Etter hvert som krigen gikk, økte antallet raskt. Våren 1944 var over fire hundre kvinner internert på Grini, mange av dem politiske fanger og medlemmer av motstandsbevegelsen.

De kvinnelige fangene hadde egne vakter, ofte tyske kvinner, og hverdagen var preget av monotont og tungt arbeid. Mye av tiden gikk med til vask og reparasjon av klær for mennene, samt arbeid i vaskeriet og kjøkkenet i kjelleren. Rommene var trange og mørke, og den fuktige luften gjorde det vanskelig å holde seg frisk.

Etter hvert ble det reist egne kvinnebrakker utenfor hovedbygningen for å gi mer plass, men overfylte rom og dårlig luft gjorde forholdene fortsatt vanskelige. Likevel klarte mange å skape et fellesskap preget av omsorg og støtte. De delte det lille de hadde, skrev små lapper med oppmuntring til hverandre og hjalp syke medfanger så godt de kunne.

Kvinneavdelingen hadde sin egen organisering, og flere av kvinnene fikk en viktig rolle i å bevare orden og verdighet i en ellers uverdig situasjon. Erfaringene deres ble lenge lite omtalt etter krigen, men står i dag sentralt i formidlingen ved Grinimuseet.

💀 Henrettelser og deportasjoner

Grini var først og fremst en fangeleir, ikke en henrettelsesplass, men tyskerne brukte stedet som et virkemiddel for frykt og hevn når motstandsaksjoner ble utført andre steder i landet. Fangene levde derfor med en konstant redsel for å bli ropt opp til “transport” – et ord som ofte betydde døden.

I juli 1944 ble ni personer henrettet på Grini etter ordre fra det tyske sikkerhetspolitiet. Seks menn og tre kvinner ble skutt som gjengjeldelse for attentatet mot Hitler 20. juli samme år. Flere ble også drept i mindre aksjoner tidligere i krigen. Totalt mistet minst åtte fanger livet inne i leiren, men langt flere døde etter å ha blitt sendt videre.

Over 3 400 fanger fra Grini ble deportert til fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland og de okkuperte områdene. Mange ble sendt til Sachsenhausen, Natzweiler eller Ravensbrück. Noen overlevde, men mange døde av sult, sykdom eller mishandling. Av de norske fangene som forlot Grini på tyske transporter, kom flere hundre aldri hjem igjen.

🪦 Minnestedet etter krigen

Etter frigjøringen ble det reist et minnesmerke på stedet der henrettelsene fant sted. Monumentet, laget av billedhugger Nic. Schiøll, bærer navnene til de som ble drept og minner om den brutale virkeligheten som utspilte seg bak leirens murer. I dag står det som et stille symbol på mot, lidelse og tap – og som en påminnelse om hva frihet har kostet.

⚔️ Motstand og samhold

Selv under streng bevoktning og strenge regler klarte fangene på Grini å bevare håpet og motet. Mellom de grå brakkene vokste det frem et fellesskap bygget på gjensidig støtte og viljen til å overleve. Mange fant mening i små handlinger som trosset undertrykkelsen – en delt brødskive, et smil, et ord av trøst.

Det oppstod et slags undergrunnssamfunn i leiren. Fangene organiserte hemmelige foredrag, undervisning og små teaterstykker om kveldene, ofte med medfanger som lærere, forfattere eller musikere. Noen skrev dikt og sanger som ble delt muntlig og holdt minnet om friheten levende. Disse aktivitetene ga fangene en følelse av verdighet og normalitet midt i fangenskapet.

Det ble også etablert et hemmelig nettverk for informasjon. Illegale aviser ble smuglet inn i leiren, ofte med hjelp fra modige sivile som arbeidet som vaktmestere, sjåfører eller i kjøkkenet. De hjalp også med å få inn mat og medisiner til de svakeste. Slike handlinger var risikable – både for fangene og hjelperne – men de betydde alt for moralen i leiren.

Samholdet på Grini ble en avgjørende del av mange fangers overlevelse. Det var et fellesskap preget av lojalitet og gjensidig respekt, der menneskeverdet ble holdt i hevd tross forsøkene på å ta det fra dem.

🧱 Etter frigjøringen

Da freden kom 8. mai 1945, ble portene på Grini åpnet, og fangene kunne endelig vende hjem etter år med fangenskap. Samtidig gikk leiren raskt over i en ny fase. De samme murene og brakkene som hadde holdt motstandsfolk og sivile fanget, ble nå brukt av norske myndigheter til å internere landssvikere og personer som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten.

✳️ Ilebu – fra fanger til fangevoktere

Leiren fikk navnet Ilebu, en forkortelse for “Ila landssvikerleir”, og i løpet av sommeren 1945 var over 3 000 personer satt inn der i påvente av rettsoppgjøret etter krigen. Forholdene var enkle, men langt bedre enn under tysk fangenskap. Mange av de tidligere fangene fra Grini kom nå tilbake som vakter eller administrativt personale, noe som skapte en underlig kontrast i en tid preget av både oppgjør og gjenreisning.

Side 1: Grini Fangeleir
Side 2: Grini etter krigen
Side 3: Bilder og historie fra Grini

Kilder

Sider: 1 2 3